Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
---
5
FILM
«Skal hilse fra naturen»
Regi: Asgeir Helgestad
Norge – 2024
---
Dokumentaren «Skal hilse fra naturen» tar oss med ut i den friske, norske villmarka sammen med Asgeir Helgestad. En av landets dyktigste og mest rutinerte naturfotografer, som har jobbet for blant annet BBC, National Geographic-serien «Nature» og NRK. Han har publisert flere fotobøker, blitt tildelt en rekke prominente utmerkelser og filmdebuterte med den prisbelønte isbjørn-dokumentaren «Dronning uten land» (2018).
Omtrent hvert eneste minutt i «Skal hilse fra naturen» viser oss noe oppsiktsvekkende vakkert: enten det er norsk natur i perfekte lysforhold, eller intime øyeblikk mellom ville dyr som ikke aner at de blir observert. Silhuetter av reinsdyr i skumringstimen. Hundrevis av Lundefugler som sveiper forbi en regnbue. Tiurleik i duse vårfarger. Makrofotografi av bier som sanker pollen i en sommer-eng. Moskusokser som rister av seg snø i sakte film.
Du får ikke fanget opp magiske øyeblikk som dette uten å tilbringe enormt mye tid med å vente i et telt i uvennlige værforhold, noe som krever uante reserver av tålmodighet, dedikasjon og oppriktig lidenskap. Helgestad har imidlertid større ambisjoner enn å vise oss oppsiktsvekkende vakre naturbilder. Han vil vise oss hva industrialisering, klimaforandringer, forurensing, avskoging, rovdrift, griskhet og menneskelig skjødesløshet påfører naturen av lidelser, og gjør leveforholdene for skapningene vi deler verden med enda vanskeligere.
Asgeir Helgestad og naturfotografi
Asgeir Helgestad har jobbet som naturfotograf tilstrekkelig lenge til å ha fanget opp forandringene i naturen rundt om i Norge, og er dypt urolig over hvor fort tilstanden har forverret seg. Så «Skal hilse fra naturen» er en varsom advarsel om hva vi står i fare for å miste hvis vi fortsetter å la landets velstående industrialister ødelegge naturen i sin hvileløse jakt etter enda mer profitt å putte i lommene. Som Helgestad selv sier i filmen: «naturen er full av skatter ingen burde eie».
Fremfor å være velberettiget rasende over utviklingen høres Helgestad mest trist ut, mens hans betryggende fortellerstemme formaner oss til å ta litt bedre vare på skapningene vi deler planeten med. Til tider høres han litt ut som en vemodig barnehageonkel, som tålmodig prøver å forklare oss noe veldig viktig på en lettfattelig måte. Han sjekker inn med skapningene som lever parallelle liv rundt oss, fra de minste insektene til de største blåhvalene. Alle er på sitt hvis under fare fra denne naturkrisen, og ofre for menneskelig dårskap.
Han tar oss med til Runde, som tidligere yrte av liv med flere hundre tusen sjøfugler, men i dag er nærmest øde – mens vi ser noen spredte, døde fugler surret inn i avfallsplast. Det yrende økosystemet i Førdefjorden er nå en postapokalyptisk krigssone full av gruveslam, dumpet i i vannet med velsignelse av norske politikere. Majestetisk natur på Fosen, som nå er dominert av vindparker. Reinsdyr som må ofre markene sine til hytteparker opprettet for den velstående eliten. Og så videre. Selv om Asgeir Helgestad beholder roen er det lett å bli opprørt som tilskuer. Alt dette livet kan snart forsvinne hvis vi lar grådigheten til noen få ødelegge for oss alle.
Helgestads erfaring fra BBC
Helgestads erfaring fra BBC kommer klart frem i måten filmen er konstruert: med sveipende dronetagninger fanget opp i sakte film mens det bombastiske musikksporet av naturfilmveteranen Oliver Heuss sveller opp.
Det er en konstant dragkamp her mellom å vise oss oppsiktsvekkende naturscener og gi oss en ubehagelig tilstandsrapport om hvor fort alt dette kan forsvinne for alltid. Forsøkene på å nøste disse imponerende opptakende sammen til en helhet føles litt haltende, og de dramaturgiske grepene virker til tider veldig arrangerte. Helgestad filmer seg selv mens han filmer natur med begeistret mine, og poserer i vakre områder mens han prøver å late som om han ikke er det spor urolig over at dronekameraet som sveiper rundt ham når som helst kan kollidere med en vadefugl.
«Skal hilse fra naturen» vier en del tid til å følge et hekkende par med Lundefugler som kjemper mot elementene for å holde liv i deres eneste kylling. Fascinerende skapninger som lever med samme partner livet ut, kan ha en levetid på opptil førti år og viser affeksjon for hverandre på en måte som er direkte rørende. Lett å skjønne hvorfor regissøren bryter den store kardinalregelen for naturfotografer, og selv aktivt griper inn for å skjerme dem fra en nådeløs virkelighet.
«Skal hilse fra naturen»
Det er åpenbart at «Skal hilse fra naturen» ikke bare prøver å vekke norske publikummere opp fra apatien, men dessuten sikter inn et utenlandsk publikum (filmen har allerede vunnet flere priser på internasjonale festivaler, der den er vist under tittelen «A Call from the Wild»). Så kanskje den oppmerksomheten kan kanskje bidra til å presse frem en politisk vilje til forandring. Det er jo lov til å være optimistisk.
Helgestad er varsom i virkemidlene når det gjelder å skildre hvor brutal naturen kan være («Skal hilse fra naturen» har barnevennlig «tillat for alle»-aldersgrense), og tragediene vi mennesker påfører andre skapninger. Så vi får ingen ubehagelige påminnelser om industrialisert dyreslakt og jakttradisjoner; ingen opprørende scener med bestialsk hvalfangst eller forsvarsløse seler som blir smertefullt slaktet med støtte av subsidierte skattepenger. Men dette er ikke et politisk manifest, selv om «Skal hilse fra naturen» har en klar agenda. Fremfor å konfrontere oss med den stygge sannheten er Helgestad mer opptatt av å vise oss den skjøre skjønnheten, og varsomt påpeke hvor lett den kan ødelegges.
